Hjulsett med kassett, dekk og slanger til ivrig Rye barn/ungdom. Førstemann til mølla
Du er her
Nyttårshilsen fra New York
Fra Ryes og VGs utenriksreporter i USA, Kim Riseth, har vi mottatt følgende reportasje og rapport: |
||||||||||
| Det ble en litt hektisk jobbmessig start på oppholdet her, men mellom to orkaner rakk jeg stille til start i New York City Century Bike Tour 11. september i høst. En Century betyr her 100 miles, altså litt over 160 kilometer. For de fleste som deltar er målet bare å fullføre. I USA er turritt virkelig TUR-ritt. Så for oss som er vant med å tenke på Enebakk rundt som et turritt, ble dette litt annerledes. 5000 mennesker sto på startstreken, med alt fra blodtrimmede racere til damesykler med handlekurv og bagasjebrett. Fra starten gikk klokken 0600, tok det vel en halvtime før jeg kunne begynne å sykle gjennom folkehavet. Med startnummer på brystet, kriblende ben og 5000 ryttere å ta igjen var det selvfølgelig bare å glemme alle planer om å ta dette som en rolig tur i finværet for å bli kjent med byen. Etter en del opphenting ble vi en liten gjeng på 8-10 stykker som fant et greit tempo å sykle i. Rittet skulle gå rundt hele byen (ja, det er en stor by), på vanlige veier som ikke var sperret for trafikk. I praksis ble det 160 kilometers gateritt, med pådrag ut fra hvert lyskryss og sving - ikke akkurat egnet for rullekjøring. Etter at resten av gjengen skulle ha matpause havnet jeg i et ufrivilig solobrudd i fem mil, før jeg rotet meg vekk ute i Queens og ble tatt igjen. Fem minutter med leting etter riktig vei førte til at vi fem som var igjen fant ut at det var like greit å sykle sammen. Jeg var heller ikke ivrig på å rote meg vekk igjen i Bronx. som vi tråklet oss gjennom på kryss og tvers. En tysker som lignet på Rolf Aldag var med å holde tempoet oppe mellom stadig mer trafikk og røde lys da vi nærmet oss målet i Central Park. Vi hadde riktignok startnummer, men det var ingen tidtaking eller plassering, så jeg kan ikke si at jeg vant. Men jeg kom iallefall først i mål. Etter å ha prøvd ut turritt på amerikansk, var det på tide å forsøke seg med et konkurranseritt. Alle ryttere her blir ranket etter nivå, fra kategori 5, som er det laveste, til kategori 1. Over det er det en egen kategori for proffer. Kategori 1 og 2 konkurrerer ofte sammen med proffene. Jeg meldte meg inn Century Road Club Association, som har hjemmebane i Central Park i New York, og er den største sykkelklubben i USA, og skaffet meg amerikansk lisens. Fordi jeg aldri hadde konkurrert i USA før, ble jeg satt i kategori 5. Sportsklubben Rye er desverre fortsatt ikke like kjent her som US Postal og Discovery Channel, og for å kvalifisere seg til neste nivå må en ha plasseringer i amerikanske ritt. Det var en ordning som passet meg helt greit, ettersom formen nok hadde dalt noen kategorier siden tidligere på våren. Til sammenligning regner de her at en kategori-3 rytter ligger på mellom 500 og 700 treningstimer i året, så de fleste av oss skulle vel ha nok med å henge med der. Century Road Club har klubbritt grytidlig lørdager i Central Park. Central Park har en rundsløyfe som er nesten 10 kilometer lang, med bred, fint asfaltert vei. Utenom rush-tiden og i helgene er den sperret for biltrafikk. Faktisk er løypa overraskende hard (eller så er det jeg som er i veldig dårlig form), med et par kneiker som det går an å støte skikkelig i. Den lengste er helt på nordenden, vi kan vel kalle den Col de Harlem, og er 800 meter lang med 3,2 prosent stigning i snitt. Det høres jo ikke skremmende ut, men det er et par små kuler etterpå også, som gjør at det fint går an å gå på en smell her. Start og mål er vanligvis på toppen av Cat's Claw Hill, en litt mindre bakke på 500 meter, med omtrent samme stigning. Se løypa her: http://www.nyvelocity.com/content.php?id=463 For å få lov til å være med i ritt krever de at du stiller opp som løypevakt først, en forståelig og helt akseptabel ordning. Rittene starter så tidlig for å unngå mest mulig joggere, rollerbladere, barnevogner og hundeluftere. Rundt 40-50 stykker stiller som løypevakter, og det er motorsykler foran hvert felt. Opplegget på klubbrittene her er altså bedre enn de aller fleste ritt i Norge, selv på nasjonalt nivå (det forhindret ikke at en person faktisk ble nedkjørt og drept under et tempo-ritt tidligere i sommer). Hvert ritt deles vanligvis i tre felt, A, B, og C, der kategori 5-ryttere vanligvis starter i C-pulja. A-pulja har en del eks-proffer og OL-deltagere, så der er nivået rimelig høyt. Etter ha gjort unna plikttjenesten med refleksvest og fløyte som løypevakt, var jeg klar for første klubbritt, i C-klassen. Dette var lagt opp som et poengritt, med poeng til de tre første ved passering på hver runde. Fordi det sprutregnet og var fem varmegrader, skulle det kjøres fire runder. Det var iallefall det jeg trodde, helt til vi hadde passert tredje gang, og motorsykkelen foran var borte og løypevaktene kom i retur. Uten at arrangørene hadde rukket å si fra til oss, hadde de kuttet ut sisterunden. Fra å tro at jeg hadde full kontroll, tapte jeg med ett poeng! Målsettingen på neste klubbritt var derfor soleklar: Revansj! 19. november var det strålende sol og ganske kaldt, men denne gangen skulle det være fire runder og vanlig fellesstart. Totalt samler klubbrittene godt over 100 deltakere, flere hundre om sommeren, og i vårt felt var det vel rundt 20 stykker. Ikke alle her var like kjørevillige, men det er ikke lett å komme fra i løypa. Etter en tre-fire forsøk med forskjellige folk trodde jeg nesten kruttet var brent, og at en eller annen luring skulle komme på slutten uten å ha brukt en kalori underveis. Men inn i bakken på slutten fikk jeg et perfekt hjul, og dermed var det bare å dra på de siste 250 meterne. Herlig! Nå var ikke motstanden all verden, men seier er selvfølgelig seier, uansett!/> Se bildene her: http://www.nyvelocity.com/content.php?id=492 Målet neste år er oppgradere seg til kategori 4 og B-klassen. I tillegg til å være en paraplyklubb, har Century Road Club en rekke små underklubber med forskjellig ambisjonsnivå, som kjører ritt med lagtaktikk. Jeg har vært i kontakt med ett lag, og venter på at noen skal komme med et kontraktstilbud... Det ender nok med at jeg må velge en klubb og spørre om å få bli med. Det avgjørende for valget blir da selvfølgelig hvem som har finest drakter. Her ligger Merrill Lynch bra an, som har drakter fra George Hincapie sportswear i Mapei-inspirerte pastell-farger: http://www.mlracingteam.com/cyclingteam/index.php For den som skulle være i tvil er det mer enn nok av ritt å være med på her i området. Det er fullt mulig å konkurrere to ganger i uka, på alle slags nivå, året igjennom, med sykkel-cross om vinteren. Blant klassikerne er et ritt som går opp til Bear Mountain, der det angivelig skal være en heftig klatring. En populær treningsløype er å krysse over til New Jersey, der det er en egen sykkelvei som går langs Hudson-elva helt opp til Bear Mountain. Foreløbig har treningen stort sett bestått av runder i parken. Men fortsatt nå i januar går det fint an å sykle racer der på tørr asfalt i solskinn og plussgrader, selv om det har vært korte perioder med snø. Og selv om det blir runde etter runde, skjer det gjerne litt mer her enn oppe i Sørkedalen, så det blir sjelden kjedelig. Med litt mindre tid til trening blir det også til at en nyter hver mulighet til å komme seg ut. Ønsker alle sykkelvenner et riktig Godt og Rekordraskt Nytt År! Med hilsen Kim Riseth [email protected] |
||||||||||
Her er en del linker for de som vil følge litt med på hva som skjer her borte: |
||||||||||
Groups audience:
Group content visibility:
Offentlig - alle kan lese
