Hjulsett med kassett, dekk og slanger til ivrig Rye barn/ungdom. Førstemann til mølla
Du er her
Rapport fra Gran Canaria i april
Endelig. Her kommer det dere alle har ventet på så lenge. Rapporten fra Rye`s treningsopplegg på Gran Canaria 5-18/4-06. Årsaken til at dette har tatt tid, skyldes ene og alene at rapporten har gått jorden rundt, og vært innom en rekke større og mindre sykkelrelaterte nettsider, samt vært redaksjonelt stoff i en håndfull større sykkeltidsskrifter, som f.eks Bicycling Illustrated, nr. 3 2006. Nå er ringen sluttet. Rapporten står på trykk her på Ryes egen hjemmeside til glede for dere alle. |
||||||||||
| Da eliteutøverne i sykkelgruppa sluttet seg til ekspresslagets opplegg på Mallorca i samme tidsrom, valgte en gjeng entusiastiske mosjonister (ihuga sådanne) å gå en annen vei. Gruppa bestod i all hovedsak av ryttere fra 17-timersgruppa, deriblant vår alles kjære formann, Lars Åge Hjelseth, samt noen få andre som kanskje ikke skal være med den gjengen fra Trondheim, på en stund enda. I tillegg til disse, var vi så heldige å ha med oss Andreas Gulliksen som sykler for ekspressgruppa. Han fungerte som veileder/trener og mental støttespiller for ryttere som trengte en klaps på baken når det var som tyngst i motbakkene. Det med trening kan som alle vet gjøres på mange forskjellige måter, alt avhengig av ambisjonsnivå, alder etc. Denne gjengen valgte som jeg allerede har nevnt å sette kursen for Gran Canaria. En øy utenfor Afrikas vestkyst med et herlig klima stort sett hele året rundt. Det skal jo ikke stikkes under en stol at denne øya har en merkelig tiltrekningskraft for folk som er der av helt andre årsaker enn å trene (les Charterfeber på TV3). Da alle charterturistene hadde klappet ferdig og skylt i seg siste slump av lunken øl og Gin Tonic, var det bare å få samlet håndbagasjen og sette kursen for bagasjebåndet i håp om å finne igjen sin sykkelkoffert forhåpentligvis like hel som da vi forlot den på Gardermoen. Hele gruppa ankom øya på litt forskjellig tidspunkt. Noen skulle være der en langhelg, andre en uke, mens de ivrigste, som var innlosjert hos Gunnar Gulliksen, skulle være der i 13 dager tilende. Allerede første fellestur ble det klart at her skilte det ganske kraftig fra de best trente til de litt mindre trente. Det ble allikevel lagt opp til felles turer som de fleste skulle kunne takle. Til tross for dette var det et par tre stykker som ønsket å finjustere form og teknikk på egenhånd. For de av leserne som ikke kjenner Gran Canaria fra før, kan jeg røpe at denne vulkanske øya har meget mer å by på enn neonbelyste barer, innpåslitne afrikanske klokkeselgere og hvite strender. Som syklist får man virkelig oppleve hva denne "perlen" faktisk består av. Jeg har lyst til å nevne fjell, fjell og veldig mye mer fjell. Takk og pris for at jeg monterte en 12/27 krans før jeg dro. Klok av skade husket jeg at det var en og annen klatring som måtte forseres. Det er få flate partier på denne siden av øya. Kyststripen fra Arguineguin, der vi bodde, til Las Palmas langs kysten er forholdsvis flatt, men med sterk motvind/medvind. Bortsett fra dette strekket er det stort sett klatring hele veien. De i gruppa som var der lengst, klarte 105 mil, og 15.500 høydemeter. Regn selv. Det ble noen tøffe turer..... Allikevel ikke så tøffe at det ikke ble tid til kos. Denne gjengen skiller seg nok endel fra Mallorcagjengen. Vi satset stort på det sosiale. På turene våre opp i fjellene ble det aldri mer stressende og kaotisk enn at vi fikk klemt inn en lunch/middag i noen av øyas herlige fjellandsbyer. Spagetti Bolognese i Santa Lucia, nydelig iskrem, Aqua sin gas og sjokolade i Ayacata etc. Ayacata ligger forøvrig ved foten av Pico de las Nievas, som forøvrig er øyas høyeste fjell på 1942 m.o.h. Noen av de tøffeste i gruppa syklet til toppen på en av turene. Imponerende. Når en så stor gjeng "toppidrettsutøvere" velger å tilbringe påsken sammen på sykkelsetet i et land langt, langt borte, skulle man tro at hjemlengselen ville komme snikende. Men nei. Jeg tror om alle hadde hatt muligheten til å være der enda noen uker, ville de utvilsomt gjort det. Gutta var trenigsvillige. Som jeg nevnte var dette en meget sosial gruppe. Folk i "alle" aldre mellom 31 og 56. Gruppa ble sammenspleiset og nært knyttet til hverandre. Jeg tror nok noen til og med bestemte seg der og da for å holde kontakten når de kom hjem for å trene litt ilag. Vi hadde lunch på sykkelturene, men middagene ble inntatt på flere meget flotte restauranter. Gruppa var så heldig å ha med kjentfolk. Gunnar Gulliksen, (som sammen med formann i klubben er primus motor for 17 timersgruppa), er så ivrig til å sykle, at han sogar har gått til innkjøp av egen leilighet (og kona) i Arguineguin. Han kunne derfor lose oss trygt forbi alle turistfellene, og istedet inn på noen helt fantastiske etablissementer. Jeg har lyst til å nevne noen. Helstekt lam på restaurant "Las Vegas" i Puerto Rico. Der hadde selv Obilix blitt mett. Makan til porsjoner har jeg aldri sett makan til. Der snakket alle servitørene både engelsk, svensk, norsk og sikkert også dansk. Flott, flott. "Cueva Piratos", som lå med panoramautsikt utover havet. Der spiste de fleste en herlig biff som var stekt over åpen flamme. Middagene var som dere skjønner helt utmerkete. Under måltidene gikk naturligvis praten lett. Vi diskuterte været og ting vi hadde sett på våre turer i fjellene. Husker noen av dere den døde hunden i veikanten på vei til Ayacata? Nuvel.... Trening var jo kanskje det vi diskuterte mest. Gjengen bestod som sagt av forkjellige typer mennesker, og alle hadde vel like forkjellig syn på hva som var rett og gal trening. Ved flere av middagene ble det diskutert laktatnivåer. Når blir laktatene så mange at de tar over kroppen? Er laktater en fin ting å ha? Hva er laktater? Hvor lagres de? Alle disse spørsmålene ble nøye forklart i løpet av oppholdet. Jeg kan vel med hånden på hjertet si med en gang at jeg fortsatt ikke vet hva det er...... Som jeg nevnte tidligere er det utrolig mye klatring på turene. Du skal være relativt godt trent for å kunne sykle mer eller mindre uanstrengt til toppen. Jeg hadde som jeg sa byttet til en krans med større tannhjul, noe jeg var veldig glad for. Noen oppdaget til sin forskrekkelse at de kjørte med 11/23, og kunne liksom ikke skjønne hvorfor det var så tungt. Nå vet de det. Jeg, og sikkert flere med meg lærte noe fint under oppholdet. På markedet finnes det noe som heter for "kompakt-krank". Dette temaet kom opp på samtlige turer, og ikke helt uten grunn. Dette er nemlig en type krank der det er større forskjell på storskiva og lilleskiva. Tannhjulene ligger altså med enda større differanse med antall tenner som en vanlig krank. Dette skal, ifølge eksperter, føre til tyngre gir på det minste tannhjulet bak, og enda lettere på det største bak. Med andre ord noe vi bare må kjøpe. Været på turen var meget bra. Vi hadde vel bare to dager med regn totalt på 13 dager, men da hele gruppa var der samlet, viste øya seg fra sin beste side. 26-28 grader hver dag. Det ble da litt tid til stranda også. Sola stekte hele dagen, og det ble rikelig med til til å skaffe seg det klassiske syklistskillet. Enkelte valgte faktisk å sykle med lue under hjelmen, og lange ermer for ikke å bli brent. Sikkert lurt. I motsetning til gjengen som valgte Mallorca, hadde disse gutta full kontroll under alle turene. Ingen ulykker/velt i løpet av hele oppholdet. En punktering en av de første dagene, samt en knukket setepinne i karbon utførelse. Sikkert en sak til flere tusen kroner. Sykkelen veltet før vi hadde kommet oss i gang på dagens økt, og traff en fortauskant. Knekk!! Med litt hjelp fra en solbrun nordlending med egen verktøykasse, fikk vi knotet til en reserveløsning som holdt helt frem til en av øyas mest spektakulære sykkelbutikker (les: ikke imponerende). Pinnen ble i allefall erstattet av en i aluminium til den nette sum av 15 EURO, og eieren merket ikke forskjell i det hele tatt. Jeg tror jaggu han valgte å beholde den da han kom hjem til Norge. Oppholdet sett under ett må vel kunne sies å ha vært særdeles utbytterikt og ikke minst vellykket. En herlig gjeng fra Sportsklubben Rye satte sitt preg på veinettet på Gran Canaria. Det er helt sikkert. Jeg håper det blir arrangert en tilsvarende tur til neste år også. Da med Kompaktkrank, flere og dyrere sykkeldeler og en dypere forståelse for når laktatnivået er for høyt etc. etc... Til alle som var med på turen ønsker jeg å si takk. Dere andre vil jeg ønske en riktig fin sykkelsesong (som er godt i gang for de fleste allerede). Truls E. Holm Syklist |
||||||||||
Svein vet ikke helt om han skal le eller gråte. Det vet Lars Åge... |
||||||||||
Gunnar, Truls og Svein er klar for dagens økt. |
||||||||||
Andreas skulle kanskje vært på Mallorca? |
||||||||||
En av flere nydelige utsikter. |
||||||||||
Øystein som klatrer mot Mogan. |
||||||||||
Nok et utsiktsbilde med serpentinsvinger, eller Whitespirit-svinger som de etterhvert ble kalt. |
||||||||||
En gammel mann i Ayacata. |
||||||||||
Truls, Lars Åge og Andreas i Santa Lucia. |
||||||||||
Leif Kåre med sin tolkning av "Spagetti Bolognese". |
||||||||||
Gunnar og Olav under en av middagene. |
||||||||||
Lars Åge holdt en tale siste kvelden. Ved siden sitter Øystein og Yngvar. |
||||||||||
Andreas lurer på om det er mulig å bli enda lettere til neste års bakkeklatringer? |
||||||||||
Groups audience:
Group content visibility:
Offentlig - alle kan lese
