Klikk på bildet for større format! God utsikt til \"mördarbakken\" som er en skikkelig godbit på veien mellom San Nicolas og Ayacata. Neste år kanskje...

Neste dag ble det relativt kort tur for å sikre formen til påfølgende dags topptur. Bare Geir og undertegnede syntes det ble litt vel kort og spedde på med en litt lengre runde. Det endte selvsagt som så mange ganger før at vi gapte over altfor mye. Det ble San Nicolas, lunsj i Artenara, kort stopp på Ayacata og deretter nedkjøring via Soria til Arguineguin.

Etter å ha syklet mesteparten av dagen kom vi bare noen få minutter sent til kveldens middag på Los Canarios. De andre hadde brukt dagen til å slappe av, shoppe, bade og sole seg. Ja, ja, hver sin lyst.

	Klikk på bildet for større format! Lagbilde på toppen hører med. Fra venstre Einar, Odd Oskar, Frank, Lars Åge og Bent Erik.

Endelig var det duket for skikkelig topptur. Planen var å bestige Pico de las Nieves, øyas høyeste fjelltopp på 1949m. Ruta gikk vestover forbi Puerto Rico og etterhvert nordover gjennom Mogan. Det ble en kort stopp før den første kneika på 600 høydemeter i en smell skulle forseres. Undertegnede forsøkte å sprite opp stemninga ved å foreslå noen konkurransemomenter. Førstemann opp, det er ikke lov å sette nedpå foten underveis og så videre. Klubbformannen Lars Åge stemte etterhvert i med at sistemann er en dust og så var klatringen igang. Frank var først oppe og demonstrerte at han er urovekkende sterk i år. Formannen tok ansvar og kom sist opp til veikrysset som ligger på over 900 meters høyde. Deretter gikk ferden videre i stort sett slak motbakke opp til Ayacata.

Rimelig sugen på kanarisuppe og spansk omelett ankom vi etterhvert Ayacata. Vel 1200 akkumulerte høydemeter gjør at en mister litt av trøkket i beina, mens suget på mat øker omtrent proporsjonalt med høyden. Vi ble litt stressa da vi skjønte at spisestedet vi benyttet ved flere anledninger året før ikke var åpent. Heldigvis fant vi en åpen bar litt lenger borti veien. Utvalget i hyllene var tynt og bestemor bak disken var snakkesalig. Etter ei stund med noe som minnet om sakte, velartikulert prating som ingen av oss skjønte noe videre av, så skar formannen gjennom og forlangte på nokså internasjonalt og utvetydig vis; "Kake og cola til alle mann!". Det virket som om prisene var sterkt preget av et høydetillegg. Etter litt høylytt protest skjønte vi at vi måtte betale det bestemor forlangte dersom vi skulle ha noe håp om å komme oss videre samme dag. Ute i sola fikk vi kasta innpå godsakene. Kakene vi endte opp med viste seg å være en slags mandel- og honning-kake med relativt høyt sukkerinnhold og mer kompakt enn en murstein.

Undertegnede kasta innpå hele kaka og skylte ned med cola og vann. Formannen ga seg etter halvspist kake, dytta innpå en Maxim Gel og skylte det hele ned med cola. Heftigere sukkerbombe har vi ikke sett maken til.

Så var vi igang igjen og turens bratteste kneik ble forsert. Deretter havnet vi delvis i nordhellinger og et litt annerledes landskap utfoldet seg. Mer vegetasjon kom til syne og veien gikk gjennom partier med pinjeskog. Relativt grønt og flott og vesentlig mer frodig enn sørhellingene som er nokså golde. Lenger opp i lia fikk undertegnede merke sukkersjokket av honningkaka. Bleik, kaldsvett og uvel med kaka som føltes som en tung klump i magen ble de siste bakkene unnagjort.

Slitne, men fornøyde ankom vi toppen. Med klarvær på toppen og på sørsiden av øya var det utrolig bra utsikt. På nordsiden lå det skyer og trykket mot fjellene og hindret sikten.

	Klikk på bildet for større format! En liten svipptur opp til Soria ble det iår også. Yngvar, Geir, Leif Kåre og undertegnede tok lunsjen der. Tror du ikke vi traff på et par trøndersyklister også! (Til høyre i bildet).

Mellom langturene ble det tatt rolige trilleturer med veldig lav intensitet. Soriadalen er suveren da den er forholdvis flat og vindforholdene er forholdsvis gode. Men for noen ble trilleturen langs dalbunnen noe kort og ved å legge til noen få hundre høydemeter med svingete vei, så kom vi etterhvert opp til Soria hvor det finnes ett spisested. Dette kan skilte med fin utsikt utover dalen.

	Klikk på bildet for større format! Fra venstre Yngvar, Geir, Einar, Gunnar med kona Grete, Frank med barna Therese, Kristian og kona Hege, Lars Åge, Odd Oskar og Bent Erik. Det var Leif Kåre som var fotograf.

På kvelden kom alle sammen for felles middag - en festmiddag på Rossini.

	Klikk på bildet for større format! Hver gang jeg dro opp en spurt for å kjøre fram og ta bilde av gjengen, så hang Frank fast i bakhjulet mitt. Og han var alltid like uanstrengt.

Så var det klart for ukas lengste tur. Planen var å sykle øya rundt langs kyststripa og det hele var beregnet til rundt 18 mil. Litt skremmende for en som såvidt har rukket å finne fram sykkelen etter vinterdvalen!

Starten gikk litt tidligere enn de andre dagene. Puerto Rico og etterhvert Mogan ble passert i godt driv og optimistisk tone. Etter et par lurebakker hvor vi trodde vi var på toppen, men det viste seg at det var en ny topp bortenfor, så rullet vi nedover forbi San Nicolas og helt ned til havnivå igjen. Deretter var det bare å gire ned og starte ny klatring langs svingete veier nordover langs vestkysten av øya.

Veien ble etterhvert skikkelig spektakulær da vi kom opp i "marsjhøyde" og bikka over til yttersiden av fjellformasjonene. Med flere hundre meter rett ned i sjøen på venstre side var det bare å holde tunga rett i munnen, sikte langt fram og tråkke. Etter et ganske luftig parti startet en lang nedkjøring. Svinger! Herlig! Men det ble begrenset moro for oss som liker litt fart i nedoverbakkene. Vi måtte dempe farten ganske mye da vi møtte ei lang kortesje med Harley Davison motorsykler på vei i motsatt retning. Det var i størrelsesorden 100 motorsykler som kom durende og det tok liksom aldri slutt. Det er moro med mopeder og motorsykler, men akkurat da vi skulle boltre oss i den svingete nedkjøringen så var det litt irriterende å måtte ta hensyn til alle disse turfolka nesten hele bakken ned.

	Klikk på bildet for større format! En småsliten Leif Kåre feirer med en cola og potetgull. Øya rundt var hans nest lengste sykkeltur noensinne. Bra kjørt, Frorud!

Endelig nådde vi Agaete og det var tid for lunsj. Det foregikk nede ved sjøen, rett ved siden av havna. Samtlige hadde opparbeidet skikkelig sultfølelse og Lars Åge og Gunnar var begge raskt ute med å bestille. Cola og vann og brød til alle! Noen husket ordet for kylling og straks ble det bestilt kylling til alle mann. Vi kunne liksom ikke få maten på bordet raskt nok. Etterhvert ble det også is og kaffe. Etter en rask sjekk viste det seg at vi foreløpig hadde syklet noe mindre enn halvparten av turens distanse. Til gjengjeld så hadde vi tilbakelagt 2000 høydemeter, mens hele turen skulle vise seg å bli på omtrent 3000 akkumulerte høydemeter.

Odd Oskar fortsatte som fartsholder etter lunsj og ferden gikk på stadig større og mer trafikkert vei mot Las Palmas. Heldigvis gikk motvinden over til å bli medvind da vi passerte gjennom Las Palmas og snudde nesen sørover igjen. Farten økte og vi lå i lange perioder på hastigheter rundt 50 km/t mens vi suste sørover langs motorveien. Flyplassen ble passert i medvind og godt driv. Plutselig kom et par motorsyklister sigende forbi og vinket oss ut på veiskuldra. Det ble litt spent stemning og rimelig taust da vi observerte at motorsyklene hadde påmonterte blåbærbøtter og førerne var iført uniform. Vi kikket ut i lufta mens polisen snakket. Vi skjønte selvsagt ikke et ord og lot formannen ta støyten. Lars Åge fektet litt med armene og lirte av seg noen gloser i et vennlig toneleie. Det så ut til å fungere og vi kunne sette oss på syklene igjen. Deretter ble vi geleidet fram til neste avkjøringsrampe før betjentene gav gass og forsvant. Fra Vecindario gikk den videre ferden langs mindre veier til Maspalomas og tilbake til Arquineguin.