Etter en behagelig flytur, først Oslo - Moskva, deretter Moskva - Ha Noi direkte, landet vi tidlig ettermiddag i landet som alle godt voksne forbinder med en svært tragisk og langvarig krig. For sikkerhets skyld hadde vi lagt igjen UCLA-genseren og US NAVY t-skjorten hjemme i Norge. Man behøver jo ikke å trygle om bråk! Men hva skjer? Det første vi møter utenfor ankomsthallen på flyplassen er vietnamesiske unger, ungdommer og også voksne med "Made in USA" og "US AIR FORCE" på Caps, gensere, t-skjorter og bager. Jeg får en litt tragikomisk førstefølelse ved dette synet. Det føles merkelig at denne krigen vi aldri glemmer ikke har resultert i et fortsatt hat til oss vestlige generelt, og amerikanere spesielt. Viet Nam som kjempet så innbitt for sin frihet over så mange år, med så store tap, og med grusomme lidelser for sivilbefolkningen. Vi var bekymret for hvordan vi ville bli tatt imot i dette landet. Det viste seg fort at frykten var totalt uten grunnlag i virkeligheten. Vietnameserne har evner til å legge det vonde bak seg og leve med i en ny virkelighet, leve uten hat. Er det det som ligger bak denne underlige følelsen du får om et folk med noe fint, noe mystisk, noe du ikke klarer å ta tak i.. Er det en indre stolthet? Ja, kanskje er det en indre trygghet og stolthet som skinner gjennom i vår omgang med dette folket.
En annen usikkerhet for noen av deltagerne på turen var det faktum at vi skulle fly med Aeroflot. Ingen av de etablerte reisebyråene solgte oss billetter med Aeroflot uten at vi spesielt ba om det. Undertegnede har benyttet Aeroflot ved flere anledninger for ti - tolv år siden. Da var ikke erfaringene med service og regularitet de beste, men jeg hadde hørt fra andre som benyttet Aeroflot i det senere at situasjonen i forhold til service, regularitet og sikkerhet er god. En av deltagerne på turen jobber ombord hos Braatens. Da han ikke hadde betenkeligheter med Aeroflot, følte de betenkte seg bekvemme med denne løsningen også. Og la det være sagt med en gang, transport med Aeroflot kan vi gjerne anbefale til flere. Servicen var god, maten likeså. Vår ruteplan fortalte oss at vi fikk noen timers transit-venting i Moskva både på tur til og fra Viet Nam. Til vår gledelige overraskelse ble vi i Moskva tilbudt matservering. Med andre flyselskaper har vi opplevd det kun ved betydelige forsinkelser. Her var det standard, selv uten forsinkelser. Bra! Flymateriellet var utmerket. Aeroflot benytter i dag også vestlige fly, som Airbus, men det flyet vi trivdes best i var en Illusin 96. Det er en såkalt "widebody". Den er åpen og oversiktlig fordi den ikke er innredet med kofferthyllene man vanligvis finner i taket i cabinen. Følelsen av å sitte i ei stor stue var spesiell; egentlig fantastisk. Antagelig en god løsning for de med redsel for å fly også.
Når du første gang lander i Ha Noi, hovedstaden i Viet Nam, vil inntrykkene være så formidable at du trenger noen dager før du er klar til å utforske dette landet videre. Det første som møter deg er den varme fuktige lufta, og ikke minst alle de fremmede luktene. Selv i slutten av desember er det god temperatur i Viet Nam. Riktignok kan det enkelte ganger være kjølig nok oppe i fjellene i nord og nordvest i januar, men ikke kaldt i den forstand vi nordboere mener. Hele Viet Nam ligger i tropene. Omtrent ved grensen til Kina i nord har vi den nordlige vendesirkel. Derfra ligger landet langstrakt sydover som et kystland langs Sør-Kina-havet fra Tonkinbukta nesten ned til ekvator.
Ha Noi ligger langs den Røde Flod midt inne i det flate og fruktbare rislandskapet i nord. Fra Ha Noi kjører du bil noen timer langs rismarker før du begynner med fjellene, enten du kjører nordover eller vestover.
Vi skulle se Viet Nam fra sykkelsetet. Det var viktig for oss å kunne gjøre det før utviklingen (les: charterturismen) også innhenter Viet Nam. Etter krigens slutt i 1975 var Viet Nam et lukket land i nesten to tiår før det igjen ble mulig å kunne ta seg rundt på egen hånd for utlendinger. Også for vietnameserne selv var det restriksjoner i forhold til det å kunne reise fritt rundt. Turen ble en opplevelse av vietnamesisk dagligliv, livsglede, gjestfrihet og vennlighet. Den ble også en opplevelse av de mange minoritetene og deres kulturelle særpreg. Opplegget vårt var "utenfor allfarvei," og det ble det også, spesielt var det tilfellet i fjellene i nordvest.
Det støyende gatelivet, og menneskemylderet i Ha Noi's markedsgater nærmest skremte oss avmålte nordboere i starten. Vi klamret oss til hverandre der vi trengte oss fram mellom frukt og grønnsaker, levende høner, gjess, ender og en og annen gris. Klarte vi å unngå å trå på disse måtte vi være forsiktige så vi ikke satte oss på ferdig slakt av de samme. Nærmeste nabo i markedet hadde utbud av de flotteste silkestoffer. Trenger du hårklipp eller barbering kan du trygt takke ja til en av de som tilbyr deg en krakk mens de sørger for klipp eller barbering. En fantastisk opplevelse for oss gjennomregulerte nordboere. Her føler vi virkelig hva som menes med å leve tett. Vi aner en betydelig livskvalitet i dagliglivet til disse som lever i et av verdens fattigste land. Spørsmålet, hva er egentlig det gode liv, blir mer og mer ubehagelig nærgående for flere av oss. Er det våre materielle goder, eller er det disse menneskenes fravær av psykiske store og små plager og det vi kaller stress som er det gode liv? Du må reise hit selv for å finne ditt eget svar på dette.
Første etappe for oss går ut til kysten. Målet er Ha Long. Badebyen ligger 170 kilometer fra Ha Noi. Vi kommer sent av gårde, og sykler gjennom frodige landbruksområder til det blir mørkt. Da har vi fortsatt 50 kilometer igjen, og leier en buss for oss selv og syklene. Følgebilen som skal være med oss på hele turen er allerede smekkfull av folk og baggasje. Nyttårskvelden på dagtid benytter vi om bord i en innleid båt. Vi får se en del av det svært spesielle landskapet med kalksteinsformasjoner som bare stiger rett opp av sjøen innerst i Tonkin-bukta. Store grotter i fjellet, de flotteste "katedraler," er også spesielle opplevelser.
Vi har kjøpt med russisk "champagne" fra Moskva for å kunne skåle inn det nye årtusenet, noe vi også gjør på en fortausrestaurant i Ha Long. Denne russiske musserende drikken har vært god ved tidligere anledninger, og er det igjen. Av alle mulige og umulige måter å feire det nye årtusenets komme, føler vi at vi gjør det på en måte som ikke mange andre fra vår del av verden gjør. Hvem av dere som leser dette opplevde tusenårsskiftet med totalt fravær av fyrverkeri? Det gjorde vi, og det føltes spesielt etter alt det oppstyret vi vet det var rundt denne feiringen hjemme.
Neste morgen syklet vi til Ha Noi igjen. Etter to nye dager der var vi klar for fjellene. De neste ti dagene syklet vi i fjellene i nordvest. Tiden der bød på så mange opplevelser at det er stoff til en egen artikkel. Men noen stikkord er: Mange minoriteter med de forskjeller i kultur og levesett som det innebærer, landsbyer/byer med særpreg og historie (som Sapa og Dien Bien Phu), nærhet til storebror Kina med alt det har medført historisk, dårlige veier (da mener vi DÅÅÅRLIGE veier), stadige fjelloverganger (1900 meter opptil flere ganger), tett regnskog og jungelområder, håpløs dårlig sjåfør(er) i følgebilen, og ikke minst; svært mye god mat. Dersom du ikke er avhengig av kjøttkaker og fiskeboller vil du i Viet Nam finne bedre mat enn du trolig forventer. Er du glad i fisk får du ikke det bedre andre steder enn i Viet Nam. Likeså når det gjelder grønnsaker og frukt.
Vel tilbake til kysten tok vi tog ned til Hue, den gamle keiserbyen. Også her er det selvfølgelig mye å se. Man bør også få med seg en tur opp til de mest kjente stedene fra Viet Nam-krigen nord for Hue. Blant annet er tunnelsystemene verdt et besøk. I Hue hadde vannet stått syv meter over normal vannstand under den voldsomme flommen sensommeren 1999. Byen stod bokstavelig talt under vann. Vi så egentlig lite til skadene etter flommen, men ved et fjellpass sør for Hue var hele åssiden tatt av vannet, veien var ingen vei, bare søle, hull og provisoriske broer.
Fra Hue og hele veien til Ho Chi Minh (HCM) eller Sai Gon som byen het inntil 1975 var det svært tett trafikk mye av tiden. Trafikkulturen er totalt forskjellig fra vår del av verden. Når du første gang møter denne trafikkulturen forstår du ikke at det kan fungere. Men sanningen er at det faktisk fungerer minst like godt som hos oss. Trafikken er smidigere. Alle hjelper alle. En av deltagerne på turen kalte det for "det totale glidelåsprinsipp." Det er antagelig svært nær sanningen. Mengden av sykler, mopeder, biler, folk og alle de forskjellige dyrene smelter sammen uten de konfrontasjonene som vi ville forvente. Hvem av oss ville tillatt at en medtrafikant kom inn foran oss i trafikken dersom vi ikke hadde full stoppskilt og rødt lys. Vi bruker hornet for å vise irritasjon, i Viet Nam tuter man for å hjelpe/varsle.
Hoi An og Nha Trang er fine badebyer som vi benyttet oss av. Stigningen fra havnivå ved Phan Rang til det sentrale høylandet og byen Da Lat var tøff for slitne sykkelbein. Da Lat ligger på 1500 meter, men vi måtte opp til 1700 meter før vi kunne slippe oss ned til byen igjen. I Da Lat så vi oss også omkring i en buddhistisk pagode (kloster).
På turen videre til Bao Loc ble vi tatt igjen av en gruppe konkurransesyklister fra en sykkelklubb i HCM. Det ble for fristende for enkelte å henge seg med der noen mil med resultat at gruppa vår sprakk opp. De som hadde stukket av fikk velfortjent eder og galle når vi igjen var samlett, men etter ansiktsuttrykkene deres å dømme hadde konkurransen vært så morsom at både eder og galle nok for lengst var kalkulert inn som en nødvendig omkostning for en vellykket utskeielse.
De to siste dagene brukte vi i HCM. Etter pakking av sykler og innkjøp i
markedene var det godt å kunne sette nesen hjemover til hverdagen også. Men
opplevelsene var mange, de vil følge oss lenge. Mye av de tingene vi så og
opplevde vil være historie om bare noen år. Jeg tror jeg snakker for gruppen
når jeg sier at vi forelsket oss i landet, folket og kulturen. Viet Nam har en
plass i våre hjerter!
Du er velkommen til å bli med ved neste anledning. Vi sykler fra Bangkok til
HCM i tre uker fra midten av desember 2000. Turen er tenkt gjennomført med
sykkeletapper fra 8 - 18 mil i to til fire dager, etterfulgt av en til to dager
fri. Se på BOC sin
hjemmeside for endelig invitasjon, eller be om informasjon på faks nr: 61
17 91 11, eller eventuelt e-mail: [email protected]
Invitasjonen kommer før påske.