Lørdag 8. april befinner det seg en anseelig gjeng Rye-syklister, noen med følge på Oslo Lufthavn, Gardermoen. Foran oss ligger to uker sommersykling på Mallorca. Er det rart vi er forventningsfulle? Etter noe forsinkelser, og ca 3 timers flytur befinner vi oss i Palma, Mallorcas hovedstad. Det er ordnet med egen lastebil for transport av syklene til hotellet vårt, Viva Sunrise, som ligger i Alcudia. Ut gjennom ankomsthallen nærmest velter en horde av traller med sykler ut til ventende bil og buss. Da vi ankommer hotellet nærmer det seg midnatt, så nattmontering av sykkel må til, men pytt hva gjør vel det? Her gjelder å være forberedt!
Værmessig blir den første dagen litt nedtur. 10-12 grader og regnbyger var ikke det vi hadde bestilt. Jentene som hadde sett fram til å nyte sola må tvert i mot iføre seg det de hadde av varme klær. Regnbygene er svært lokale, så vår ansvarlige for treningsopplegget og guide, Knut-Jo Strømsborg leder oss i slalom utenom regnbygene. Dag to går unna på samme vis, men så smiler værgudene til oss. Overtrekksjakker, løse armer og bein forsvinner bokstavelig talt som dugg for sola, og vi føler varm luft på vinterbleke lemmer, både med og uten barbering. Ubeskrivelig! Nedturen når vi kommer hjem vil vi ikke tenke på…
De første dagene går med til turer i nærområdet, på småveier gjennom idylliske landsbyer. Det er overraskende hvor grønt og frodig det er overalt, enger av valmuer. Et utrolig tett veinett med godt asfaltdekke gir store valgmuligheter. En annen ting er alle syklistene, har aldri sett så mye syklister på en gang, sveitsere, tyskere, svensker, dansker, you name it! Og i alle varianter. Godt voksne damer og menn kommer i fancy antrekk, på de "verstingsyklene".
På dag 4, torsdag gis mulighet for de av oss som har ønsket litt mer. En 6 timers tur med mye klatring er dagens utfordring. Etter ca 20 km sykling starter en 8 km stigning som etterhvert tar oss forbi klosteret ved Lluc, Mallorcas helligste sted, og pilegrimsmål allerede fra 1200 tallet. I stigningen er det "fritt fram, og vente på toppen", noe som raskt deler oss opp i småpuljer og enkeltsyklister. Nå kan de som vil få gi jernet. Roy Brunstrøm, turens etterhvert uheldigste, får etter et par tidligere tilfeller av eikebrudd, og nytt hjul, skikkelig uttelling: Bakgiret inn i eikene, og slutt på den turen (og sykkelen?). Heldigvis er vi utstyrt med følgebil, og vår eminente sjåfør, Kjell, bistår med å bringe syklist og utstyr inn i bilen. Turen fortsetter videre i det vakre fjellandskapet, og ender opp med at vi på toppen av Puig Major bestemmer oss for å sykle "the road to nowhere" ned til Sa Calobra. Veien ble bygget for hånd i 1932, spør ikke hvorfor, for den leder ingensteds. Og hvilken vei! En like spektakulær vei finner du ikke i Norge. Et ukjent antall hårnålssvinger oppetter fjellveggen, hvorav en på hele 270 grader tar oss ned 800 høydemeter over en strekning på 12 km. Biler, og ikke minst turistbussene sinker oss raske syklister på nedkjøringen. Vel nede ved sjøen har jeg faktisk regnet med et lite opphold, (og kanskje noe væskeinntak med skum på…) før vi tar fatt på returen, men den gang ei. På oppturen blir vi derimot ikke sinket av bussene… Vel oppe (jeg ville ikke ha vært turen foruten!) er det strake veien tilbake til Alcudia, og hotellet.
Lørdag 15. på kvelden kommer de av oss som bare skal få med seg en uke sommersykling. Noen har også reist hjem tidligere idag, men den harde kjerne holder ut. Det blir en brå start for de nyankomne, rett på lagtempo. Knut-Jo hadde valgt ut en egnet strekning for oss, mellom Incha og Llubi. Vi deles inn i lag på 5 personer. Dragene er på 10 minutter, og kjøres 4 ganger. Den første runden på vårt lag føles mer som om meningen er å ta livet av hverandre. Når vi så har fått føle hverandre litt på tennene, går de tre siste etter boka.
Vi fikk selvfølgelig ganske snart med oss at det finnes en sykkelbutikk i Alcudia, Bequi. Ikke all verden av utstyr, men i klær, du verden ! Og med priser som stort sett ligger på det halve av hva vi er vant til hjemmefra, er det ikke så rart at det tar av litt for noen og enhver av oss. Bare Gudene vet hvor mange ganger Rye-syklister har vært på innom. Gruppa vår begynner etterhvert å ligne mer på et felt med proffer. Her er syklister fra Bianchi, Banesto, Lampre, Euskatel med flere. Også noen fra Rye da.
Turens langtur kommer på mandag. Den går langs østkysten av Mallorca. Vi kjører innom Steder som Porto Cristo og Llucmajor. En 6 km. stigning tar oss drøyt 500 høydemeter opp til Puig de Randa som har vært et pilegrimssted helt fra 1200 tallet. Utsikten er verdt strevet. Uendelige områder med grønne marker og små landsbyer. Arealer med fiken-, appelsin- og sitrontrær. Ca 20 mil blir det innen hotellet er nådd. På alle langturer har vi med oss følgebil, og Kjell som vår faste sjåfør. Denne gangen er den "skadeskutte", men tross alt meget heldige Thomas Svane Jacobsen med som co-pilot. Frontkollisjon mellom sykkel og bil kan fort ende verre enn med vraket sykkel!
I treningsopplegget står det for torsdag å lese: "Max langtur, max fjell". Teksten alene burde gjøre en betenkt, men nei, ikke Rye! I nydelig varmt vær drar et kjempefelt av gårde. I følgebilen, denne gangen en cabriolet har vår følgebilsjåfør fått med seg den flotte jenta. Det er bare wunderbaumen som mangler. Sigurd Røeggen og Knut-Jo er kjentmenn, og leder oss med utrolig stedsans langs alle de småveier som tenkes kan mot den lille byen Bunyola. Små landsbyer, valmuer, åkrer med modne jordbær. Det er "berre lekkert"! Etter Bunyola må vi over Coll de Soller. 5 km klatring over toppen og ned til byen Soller har tatt oss igjennom ikke mindre enn 57 hårnålsvinger. Roy er uheldig igjen. Han har overtalt en heller skeptisk innehaver av sykkelverkstedet som har utført de tidligere reparasjonene hans til å låne bort sin private sykkel. Nå er forhjulet på sykkelen ødelagt. Det blir følgebilen igjen… I utkanten av Soller blir det tid for lunch på en lokal bar, før vi går løs på selve stigningen oppover mot Puig Major, Mallorca høyeste fjell på 1443 mtr. Vi skal ikke riktig så høyt, men en stigning på 13 km, med nærmere 800 høydemeter er jo litt det og. Nå får gutta på ekspresslaget i Styrkeprøven vise hva de er gode for, og det gjør de. 43 minutter bruker de opp til toppen. Det går unna… Men ikke bare gutta. Erna Bergsdóttir, en av flere gode Rye-jenter viste imponerende klatre-evner. Rene fjelldronningen spør du meg. Vel oppe på toppen, og på vei mot Lluc, Polenca og hotellet passerer vi de sørgelige restene av Palma by`s vannreserver. Det er nesten ikke mer enn til å pusse tenna i.
Et par kvelder går med til å sjekke utelivet. "Apoteket" er det første som får besøk. Om det er jungeltelegrafen eller hva er ikke godt å si, men etterhvert kryr det av Rye-folk. Det blir sent for enkelte av oss…
Nest siste kvelden har Line Simonsen, vår utmerkede reiseleder ordnet langbord for oss på Restaurant Portofino. Stedet drives av Karianne, Stavangerjente som har flyttet hit ned. Nydelig mat, og svært så trivelig avslutning for turen, med taler og greier. Etter maten bærer det av sted til diskoteket Menta, som er en skikkelig en. Show med dansedamer, og drinker langt utenfor Norsk Standard. Enkelte av oss tar dermed av, og lar seg rive skikkelig med, uten å nevne navn av den grunn.
Til slutt kan nevnes at vi på de fleste av turene hadde med oss en triathlet fra Vidar, Anne Eldegård (noe de fleste fikk med seg). Som takk for godt sykkelfølge utfordrer hun samtlige til å ta innersvingen på henne i Norgesmesterskapet i duathlon som går den 23. sept. på Lørenbanen i Oslo. Her er det ingen svømming folkens, så den utfordringen bør dere ikke la gå fra dere!
Da gjenstår det bare å takke for en fenomenal turopplevelse, med en særdeles harmonisk gjeng, både med og uten sykler. Og ikke minst en stor takk til Line og Knut-Jo, som ved å ta initiativet gjorde det hele mulig!
Lars-Erik Løvdahl