I vårmånedene har det vært uvanlig god oppslutning om treningene i pulje 2. Dessverre har det ikke vært like bra i pulje 3, men til sammen har vi vært rundt 20 kvinner og menn som jevnlig har trent tre ganger i uken. Treningsiver, humør og vilje har preget hele laget. Rye har mange medlemmer og venner over det ganske land. Det er både hyggelig og utfordrende. Vi møtte disse på kvelden i Trondheim hvor vi på nytt gikk igjennom taktikk og opplegg. Vi var på forhånd blitt enige om å danne tre kjeder på ca. 12 syklister som skulle føre i 15 minutter hver slik at alle kunne få ligge bak og "hvile" i 30 minutter. Pulje 3 skulle ligge på halen så lenge de orket.
I Trondheim utstyrte vi de tre kjedene med henholdsvis rød, gul og blå tape på hjelmene slik at ingen skulle være i tvil om hvilket kjede de enkelte rytterne hørte hjemme i. Til sammen startet 36 ryttere i pulje 2 og 8 (tror jeg) ryttere i pulje 3. Etter at flere hadde vigslet kirkegrunnen rundt domen i Nidaros med sin nerveskvett, gikk de fleste med et noe stivt ansikt mot start. Vi må huske at mange var førstereisgutter/jenter med skårungens naturlige ydmykhet for oppgaven.
Vi lot som avtalt ekspresslaget sykle sin vei, mens vi syklet den samme, i vårt eget tempo. Vi fant raskt rytmen, og computerne viste at vi holdt fin fart. I snitt skulle vi ha 31,5 km/t, noe som skulle bringe oss inn på 17 timer og 30 minutter. Trøndersk sommer er ikke å spøke med, men timene på bønneteppet i ukene før start var ikke bortkastet: Medvind, opphold og overskyet uten generende varme. Stemningen i laget var svært god. Noen tillot seg til og med å spøke, og selv avsang jeg flere ganger vers av nasjonalromantisk karakter.
Første stopp var matstasjonen på Oppdal. Stor trengsel foran tønnene med drikke. Her gjaldt det å bruke de tilmålte fem minutter effektivt. På kommandorop "På sykkelen", ble flere observert med skive i munnen og unevnelige kroppsdeler i friluft i fortvilet forsøk på å få ut den siste halvliter'n.
I Drivdalen fikk vi et velt hvor tre ryttere måtte overende. Vi hadde snakket om konsentrasjon på forhånd, men med små avstander mellom hjulene er det fort gjort, og det var det. Men vi var raskt på hjulene igjen uten skader. Dovrefjell ble besteget etter avtalen: Rolig i bakkene slik at alle blir med til toppen. Tempoet ble satt opp, og vi "blåste" over fjellet i stort tempo. På de få tilskuerne skjønte jeg at det ikke var sommer der oppe. De kunne like godt vært på vinterferie med sine hetter og anorakker og votter. Heiaropene var tynne og kalde de også. Men vi holdt varmen og humøret oppe fordi kjedene kjørte som smurt slik avtalen var. Her var de som orket med å gjorde sin del av jobben, og ennå var alle tre kjedene godt besatt med sterke og flotte ryttere. Mine bønner hadde nok ikke vært sterke nok. I hvert fall holdt ikke været lenger enn til Kongsvoll. Da gjorde vi kollektivt stopp og kledte på oss det nødvendige før nedfarten til Dombås og Gudbrandsdalen. I et fryktelig regnvær lot vi sikkerheten styre: God avstand mellom syklene og en regjerlig fart forholdene tatt i betraktning.Godt avkjølte var det rett og slett godt å få begynne og tråkke igjen et stykke nedenfor Dombås.
Vi ankom Kvam omtrent etter skjemaet, og etter fem minutter var vi på syklene igjen. På nytt hadde vi et velt, men denne gangen var det kun en rytter som gikk i bakken. Han var raskt oppe igjen, og vi tapte ikke stort på dette. På turen hadde vi passert en Ceresgruppe flere ganger (de stoppet ikke på matstasjonene). Mellom Øyer og Tretten tok vi dem på nytt igjen. Vi bestemte oss for at de skulle få taue på oss til Lillehammer siden de hadde ligget på halen vår i store deler av løypa. Det ble en kald og sen etappe. De syklet rett og slett ikke fort nok! Men på Lillehammer ventet varm pizza, kald Cola og klesskift. Vi hadde tre følgebiler - en til hvert kjede - som på sin måte ytet oss fin service. De hadde kjøpt inn pizza og drikke slik at alle rytterne fikk noen stykker velsmakende, varm håndmat og oppkvikkende drikke i magen før siste tredel av løypa. På forhånd hadde vi avtalt å benytte oss så lite som mulig av bilene, og slik ble det også. Vi var var nå godt bak skjemaet, og noen av oss antok av 18 timer og 30 minutter nok var en mer realistisk sluttid. Men det var fortsatt både krefter, solidaritet og humør i laget. Til tross for en punktering ved Moelv, hadde vi kjørt inn 15 minutter ved Hamar, og flere mange ryttere hadde nå funnet sin plass på halen. Siden det nå hadde sluttet å regne og Mjøsa lå Kittelsentrolsk og speilblank, økte farten. Jeg måtte på ny nynne og synge.
Vi syklet som en maskin: Jevnt, velsmurt og uten ulyder. På ny var det oppmuntrende og humørfylte kommentarer. Men vi ble stadig færre i de tre kjedene slik at vi nå slo oss sammen til to kjeder. Minnesund med varm fruktsuppe. brød og vannlating ble siste stopp. Derfra ble det bare ett kjede som tauet det store toget mot mål. Klokken viste at vi nå lå an til å kunne komme under 18 timer hvis vi holdt tempoet oppe. Vi hadde mistet Sverre Lande på Kvam som ikke kunne fortsette fordi knærne rett og slett ikke tålte mer. Synd, fordi Sverre var en av de sterkeste i laget dette året. Farten mot vin- og sprittapperiet på Hasle økte. Det ble kjørt konsentrert og godt og været var på nytt på vår side. Flere ryttere hadde krefter igjen, og jeg tror nok vi var 12-14 stykker i kjedet som holdt god fart. Vi avviste ryttere fra kjedene våre. Det var to grunner til dette: Vi ville greie dette selv. Og vi ville ikke risikere at ryttere som ikke kjente til kjedekjøringen vår skulle forårsake velt eller ulykker. Ryttere som vi tok igjen ble på pen Ryemaner henvist til halen vår. Fra Jessheim fikk vi politieksorte av politimotorsykkel med blålys helt til Olavsgård. Aldri har blålys vært mer velkommen...
Djupdalen gikk i rolig tempo slik at alle var friske til å sette inn spurten nedover Østre Aker.Gleden var stor i målområdet da klokken stoppet på 17.42. osv. Gleden var enda større da det viste seg at hele 36 ryttere (uoffisell res.liste) var kommet i mål på samme tid. Fra pulje 2 teller jeg 31 og fra pulje 3 gjenkjenner jeg fem navn. Skulle jeg ha oversett noen, er det med fullt overlegg siden jeg har gjort så godt jeg kunne og slett ikke kjente alle de nye som kom til i Trondheim.
Samtlige ryttere hos oss fortjener honnør for lojalt å fulgt opplegget og bidratt til at vi som lag fikk en respektabel tid. Pulje 2 var fattige 12 minutter etter skjemaet, mens pulje tre hadde siktet seg inn på en tid mellom 19 og 20 timer. Mange fikk ny personlig rekord og mange fikk respektabel plassering i sammendraget og ingen var lei seg. Skal vi skryte av noen i laget vårt, må vi fremheve Knut Sandell som kapret en annenplass i sin klasse, mens Trude Kvamli ble nr. 1 og Anette Bunde nr. 2 i klassen for kvinner 25 -30 år.
Følgende ryttere i pulje 2 kom samlet i mål:
Erik Løkra, Jan Erik Hovdal, Erik A. Engenes, Erik Baardsgaard, Tore Sandell,
Arnt Magne Hoflandsdal, Just Sekkenes, Arne Hansen, Terje Strøm, Terje Skandsen,
Holger Sørheim, Erlend Aadland, Lars Gryttenholm, Erik Wang, Bjørn Erik
Langtangen, Jan Rønningen, Håkon Skar,Petter Skar, Johan Normann, Einar Elboth,
Jon Laake, Bjarne Sitter, Lars Åge Hjelseth, Olav Bjerve, Inge Jacobsen, Jan
Erik Justnes, Tom Andersen, Arne Gustavsson, Knut Sandell, Trude Kvamli, Anette
Bunde, Arthur Olsen, Svein Åge Hansen, Bjørn Ulsaker, Svein M. Thorsen, Odd
Bjarne Kvernberg.
Takk til dere alle for godt samhold, godt humør, ypperlig innsats og fin tur.
Lars Åge Hjelseth