Se bilder fra turen her.
Jeg liker kombinasjonen sykkel og fjell. I sommer tok jeg denne kombinasjonen helt ut, med en sykkeltur i Kina/ Tibet. Distanse omtrent 200 mil, høyeste punkt 5230 m.o.h. Det var med 15 syklister med alders-spenn fra noen og tjue til 60 år. (60-åringen var Øystein Rohlff fra Hero). Sykkelturern i seg selv tok 14 dager + en hviledag omtrent halvveis. De fleste brukte off-road sykler, men den uheldige turleder stilte med racer-hybrid, i håp om at veien skulle være slik de lokale turist-myndighetene opplyste: Asfalt. Det viste seg at veien var under ombygging: Ca 50 mil var rein anleggsvei, tildels terreng-kjøring. Det var i og for seg morsomt, men disse etappene ble jo mere slitsomme. Turen var ellers veldig godt planlagt i samarbeid mellom Lasse Efskind og Taiji Bureau/ Kinaspesialisten. Vi hadde et omfattende støtteapparat, med buss, varebil, og guider/ tolker/ reiseleder. De som hadde en dårlig dag kunne m.a.o. hvile seg på bussen, som ikke hadde seter, men senger.
Høyde
På forhånd var jeg innstillt på at høyden ville bli det største problemet.
Vi var grundig advart av Olympiatoppens høyde-konsulent, og hadde med både
oxygen og opp-blåsbart trykk-kammer i tilfelle akutt høydesyke. De lokale
guidene vi møtte i Xining var heller ikke optimister - de hadde opplevd
dødsfall både blant turister og guider på turen til Lahsa. Helst ville de at
vi skulle kjøre buss, det anses ikke som klokt å anstrenge seg i høyden før
kroppen har tilpasset seg. Vi merket det allerede første dagen, da vi steg fra
2500 til 3800 før vi stanset på ca 3500. Hodepine, tung pust og nedsatt
ytelse, men heldigvis ingen mere alvorlige symptomer. Da vi passerte Kunlun
Shan-passet på 4800, traff vi en kinesisk militæravdeling som var på
høyde-øvelse. Militærlegen fortalte at de hadde hatt 3 dødsfall første
natta i høyden, men de var 4000 mann. Første natta etter dette ble vi vekket
hver 2. time for å sikre oss mot at noen ble syke uten at vi merket det.
Monotoni og magesjuke
I ettertid vil jeg si at de to største utfordringene var monotoni og magesjuke.
Men begge deler har også med høyde å gjøre. Monotont ble det tidvis på
grunn av landskapet, men også fordi høyden tvang oss til å holde et
forholdsvis lavt, jevnt tempo. Alle "sprell" straffet seg med gisping
etter luft. Første del av turen bød på flere dager i ørken der veien var som
en rett linje fra horisont til horisont. Fasinerende, fremmed og varmt til tross
for 3500 m. høyde. Magesjuke hadde jeg fire ganger på 15 dager, og jeg var
ikke den eneste. En natt satt jeg på sengekanten om natta og kastet opp i et
vaskefat mens det samtidig ble brunt i senga. Det var 300 meter til do. Hadde
det ikke vært for Anny Hauglid så hadde jeg satt meg på bussen dagen etter.
Hun hadde også vært dårlig, men var innstilt på å sykle og se om det gikk.
Riktig innstilling! Det ble å sykle med nedbretta seler på buksa, papirrull
på baklomma, og utnytte pausene godt. Noe av forklaringa på magetrøbbelet kan
ligge i at kokepunktet er betydelig lavere i stor høyde. Det betyr at maten må
kokes lenger for at evnt. bakterier skal dø. Samtidig var vi selvsagt sultne
når vi kom fram om kveldene, og ville ha maten fortest mulig. Jeg valgte å
drikke og spise mest mulig, for å motvirke tapping av kroppen, selv om magen
var i ulage. Risvelling med honning til frokost var utmerket.
Tibet-platået
Turen gikk gjennom tynt befolkede områder, og med primitive overnattingssteder
det meste av veien. Noen ganger overnattet vi i militærleirer, andre ganger i
veivesenets forlegninger. Som oftest var det steder uten innlagt vann, men mange
av stedene fikk vi bruke landsbyens offentlige bad, som besto av to-tre avlukker
med dusj. Siste halvdel av turen gikk oppe på selve Tibet-platået, ca 4800
meters høyde. Der var det mere fuktighet, og enorme vidder med grønne
beitemarker. Utover vidda lå spredte klynger av brune bondegårder med vegger
av stampet jord. I horisonten snødekte fjell på 6 - 7000 meter. Flokker med
langhåretYak-fe ble passet på av gjetere til hest. Ved to anledninger kom
gjetere bort til oss, steg av hestene, og tok seg en prøvetur på sykkel. Noen
av syklistene tok seg da en tur på hesteryggen. Det hele foregikk nesten uten
språkveksling, men jeg fikk en god følelse av gjensidighet, som ellers ikke er
en selvfølge når vi kommer med lommene fulle av dollar til et folk som lever
fra hånd til munn.
"Himmel-begravelse"
Jeg tok meg et noen små turer utafor veien med sykkelen ved et par anledninger
- det gikk an å sykle på den gresskledde vidda, men det var tungt og pusten
gikk straks som en blåsebelg. En av disse turene gikk opp i en fjellskråning
for å se på et tibetansk "gravsted". Det hadde form av et
steinalter, laget av stabler med skiferheller der det var innhogd skrifttegn.
Ved alteret lå det øks, kniv og andre redskaper som brukes til å partere
liket. Skikken er å overlate det parterte liket til naturen, dvs. rov-fuglene
som vi så en del av. Jeg antar at denne skikken har sammenheng med at det er
for lite jordsmonn til å grave ned lik, og at det ikke finnes ved til brensel.
Vi snakker om et samfunn som baserer seg på tørket yak-møkk til fyring under
knallharde vinterforhold. Det gjorde også inntrykk når vi møtte pilgrimer som
var på vei til Lahsa ved å måle hele distansen med sin egen kropp: Ned på
magen, opp igjen, to skritt fram, ned på magen osv. Alle eiendeler i ei
handkjerre som de gikk tilbake og hentet etter en 100 meters framrykking. En av
dem sa han beregnet tre år til Lahsa da vi traff han. Det er ikke bare
syklister som setter seg selv på utholdenhetsprøver.
Downhill
Sykkelmessig var høydepunktet for meg den siste dagen, fra platået og ned til
Lahsa. Etter en stigning på god vei fikk vi ca 1400 m fall, fordelt over
kanskje 10 mil. Strekningen var stengt for biltrafikk pga. anleggsarbeid, men vi
tok sjansen på ha med varebilen med forsyninger. Turen gikk nedover en vakker
elve-dal, der sikkert tusen veiarbeidere holdt på med hakke og spett, dynamitt,
tohjulstraktorer og lastebiler. Etter jubelen å dømme hadde de aldri sett et
lag med offroadsyklister før, og særlig ikke jenter i sports-BH. Ingen bruer
var ferdige over de mange tilførselsbekkene, så vi måtte stadig ut i vann
omtrent til navet. Varebilen fikk problemer og måtte dyttes gjennom de verste
stedene, men dyktig sjåfør/ mekaniker klarte å få liv i den igjen. Et sted
var "veien" lagt ut i elva, som vi fulgte nedover kanskje 50 m. før
vi kom opp på det tørre. Det gjaldt bare å holde farta oppe og håpe at en
ikke traff på større hindringer under vannskorpa. Noen prøvde seg på
svømming med sykkel. Det var heldigvis varmt i lufta.
Religion, politikk og kultur
Tibet importerte i sin tid buddismen fra India, og ble i løpet av noen hundre
år et samfunn med utallige klostere. Jeg har lest at prosentandelen munker ble
så høy at folketallet sank. På grunn av den geografiske utilgjengeligheten,
lå det sentrale Tibet i flere hundre år som et fredelig, ikke-militarisert
samfunn, mellom stormaktene Kina og India. I 1949/ 50 var det slutt på denne
tilstanden. Kineserne tok makta, og regner Tibet som en provins i det store
kinesiske riket. Beliggenheten gjør at området i dag har stor strategisk
berydning, noe som viser seg ved stor tetthet av militære styrker, og store
områder som er lukket for turister.
Lahsa, hovedstaden i Tibet, er en spesiell by. Den er kjent som et religiøst senter for buddister. Byen ligger vakkert i en elvedal mellom fjellene. På en klippe midt i byen ligger det imponerende Potala-palasset, som står på UNESCOs liste over verdens mest verneverdige byggverk. Det var Dalai Lamas vinterpalass før han måtte flykte fra kineserne i 1959, og det er fullt av kulturhistoriske rikdommer, bl.a. forgylte statuer av konger og religiøse ledere siden de eldste delene av palasset ble bygget på 600-tallet. Vi besøkte også Drepung klosteret, som på det meste har huset 10 000 munker. Det ligger som en egen liten by i fjellskråningen utenfor Lahsa. Jeg ble kanskje mest imponert over klosterets te-kjøkken, som hadde en fastmontert tekjele på ca 3 m. i diameter. I samme rommet kjernet de også smør av yak-melk. (Smøret blandes i teen, og smaker pyton.) Ellers merket jeg meg at de praktiske munkene hadde laget seg et vann-drevet bønnehjul. De mener at skriftlige bønner (på hjulet) som holdes i bevegelse vil fungere som om de blir lest. Det samme gjelder bønner trykt på tøyremser, som vaier i vinden på alle fjell-pass - vinden får bønnene til å virke.
Ettersom vi reiste i følge med kinesiske guider, var det vanskelig å få kontakt med tibetanere som ville snakke om undertrykkelsen de opplever. Jeg traff imidlertid en som fortalte med sammenbitte tenner om hvordan kineserne overtok alt næringsliv, og om hvordan helligdommene var blitt ødelagt under kultur-revolusjonen. Det siste kunne vi fortsatt se merker etter. Det har også vært noe væpnet motstand, selv om Dalai Lamas ledelse i eksil er basert på ikke-vold og forhandlinger om økt indre selvstyre.
Ettertanke
I Tibet er dette vanskelig å sykle på egenhånd, pga. restriksjoner på
turisme. Sikkerhetsmessig er det også trygt med en gruppe når en beveger seg i
så stor høyde. Men ikke minst er det fordeler med at folk er gode på
forskjellige ting: I vår gruppe var det en som snakket kinesisk og tolket for
oss andre, en profesjonell trener som rådet oss om tempoet, en mat-spesialist
som fortalte hva vi spiste, en kirurg som sydde sine egne sår, en spesialist
på datakommunikasjon som sendte bilder og meldinger hjem, noen som var gode på
sykkel-reparasjoner, noen som kunne organisere oss i sidevind, økonomikonsulent
som organiserte sponsing og innkjøp osv. Ikke minst var det noen å dele
opplevelsene med. Og selv om det ble enkelte gnisninger mellom noen av oss under
veis, så var det bagateller i forhold til alt det positive.